Til blogg-forsiden

Sosiale medier gjør oss rausere

Share on Facebook116Share on Google+17Share on LinkedIn21Tweet about this on Twitter63

Hvor kommer hashtag`en #SoMe (sosiale medier) fra? Hva gjør sosiale medier med kommunikasjonen vår?
Hva er det den nølende bedriftslederen frykter? Her har jeg mye på hjertet.

 

En dag for et par-tre år siden gjorde jeg det. Som et eksperiment, for å være litt selvironisk, le litt godmodig av oss aktive sjeler på Twitter og i andre sosiale kanaler.

Hva jeg gjorde?

Etablerte hashtag`en #SoMe («sosiale medier»), begynte systematisk å bruke den på Twitter.

Jeg så den vel brukt en gang og to, også i Norge, da jeg søkte den opp. Men med et par unntak var alle tweets jeg fant fra spansk, mest Latin-Amerika. Ergo ikke særlig smart å etablere som norsk temaknagg for ”sosiale medier”. Og det visste jeg. Mine tweets druknet jo i de spanske, som handlet om noe helt annet. Det engelske ordet «some» kommer dessuten opp når vi søker #SoMe på Twitter.

Og likevel. Jeg likte #SoMe. Følte jeg eide den, hadde en tanke bak. Så jeg bestemte meg for å gi blaffen i rasjonelle årsaker til å la være, og tvitret løs. Delvis til kraftig motmæle fra noen tydelige Twitter-stemmer: Irrasjonelt, lite beskrivende, druknet i andre språks bruk av ”SoMe” etc.

Joda, jeg så det. Men jeg tok diskusjonene og fortsatte.

Hvorfor?
Av tre grunner, hvor to av dem forklares kort, mens den tredje er selve tanken bak min etablering av #SoMe som begrep i den norske sosiale medier-sfæren.

1)   
Praktisk nytteverdi

SoMe er kort, tar lite plass når få tegn til rådighet, lett å huske, lett å si.

2)   
Teste tradisjonell markedsteori i sosiale medier
Jeg ble sta og nysgjerrig: For å etablere en merkevare, en sjargong, må vi være konsekvente og konsitente over tid. Så jeg ville teste den teorien, om den holdt vann også i sosiale medier. Svaret vet vi.


3)   
SoMe: So much more than Me
Kjernen, og årsaken til at #SoMe poppet opp i hodet mitt: Det var ment som en selvironisk og godmodig harselas over meg selv og andre aktive sjeler i sosiale medier: Det blir jo fort ”så mye meg”, en ropert, et utstillingsvindu.

Jeg har fra første dag av tenkt på #SoMe som ”så (mye) meg”, som et varsko og en konstant påminnelse om å lytte, se andre, dele andres kompetanse og tanker mer enn kun mine egne. SoMe-begrepet for meg sitter i ryggraden som et slikt varsko, og jeg kjenner det godt de gangene jeg går i fellen, faller for fristelsen til å dele for mye som handler om min jobb, mine meninger, mine tanker. Min holdning er at 80-90% av hva vi lirer av oss bør handle om de andre, 10-20% om oss selv.

Men jeg har ett unntak.

Unntaket er at ok å dele egen kompetanse, når den hjelper andre: Når det presenteres med nytteverdi som formål, fremfor at handler om meg, selv om jeg og min erfaring er middelet.

Selvsagt skal vi gi av oss selv. Det er jo selve nøkkelen i all kommunikasjon: Å våge å gi, samt å lytte godt. Men mange av oss forveksler det å gi av seg selv  med å kaste for mye informasjon ut, trette ut mottakerne, være en ropert. Uten at det har nytteverdi eller relevans for de andre.

Visst bommer jeg. Hele tiden. Det er jo vanskelig å vite hva som til enhver tid kan være nyttig for andre enn meg selv.

 

Se meg, i foredrag om #SoMe  (Foto: H.P. Nygård-Hansen)

Se meg, i foredrag om #SoMe
(Foto: H.P. Nygård-Hansen)


Digitale kanaler gjør oss rausere
Siden jeg etablerte #SoMe har mye skjedd i sosiale medier. Det endrer også tanken bak begrepet:
Vi er blitt rausere digitalt. Flinkere på å snakke opp andre, bidra, hjelpe og støtte hverandre i sosiale medier. Mindre ”So Me”, mer inkludering og oppriktig interesse for hverandre.
Men jeg ser noe mer, og tenker spesielt på to tilleggsfaktorer som et resultat av sosiale medier som kommunikasjonskanal:


1)
 Transparent gjør trygg.
Jeg mener at den sosiale rausheten kommer av transparens.

Når vi ser at vi er til nytte, at vi gjør en forskjell både faglig og personlig, blir vi tryggere, modigere. Mindre på vakt og mindre selvopptatte – fordi sosiale medier gjør kommunikasjonssamfunnet vårt så oversiktlig.
Mennesker vil bli sett. Og sosiale medier er unikt der: Vi ser hverandre, gir feedback, får positiv respons når vi selv er rause. Dessuten, det er blitt så synlig at vi ikke er alene om å bomme, trå feil, rette opp. Og folk liker det. Bedrifter liker det. For de styres jo også av folk.

Mange bedriftsledere har jo ”transparens” som selve argumentet for å holde firmaet og de ansatte unna de digitale kanalene. Så feil de tar. Det er jo nettopp på grunn av denne åpenheten av vi blir tryggere, våger å by på.
Som jeg har sagt før: Det kommer til å gå galt. Men alternativet er verre.


2) Vi er blitt rausere og åpnere også analogt
Ja, rausere digitalt. Men vi er alle nye kommunikatører digitalt. Vi har hatt bratt læringskurve, tilpasset oss, er flinkere til å dele og løfte. En naturlig konsekvens av det transparente, og av naturlig og nødvendig lærevilje når nye kanaler har gitt oss nye muligheter.

Det som fascinerer meg er hvordan vi via digitale kommunikasjonskanaler ser ut til å bli rausere og åpnere ”IRL” (in real life/når vi møtes).

For, når vi liker, kritiserer, diskuterer og løfter hverandre frem gjør det noe med hvordan vi oppfører oss når vi møtes.

Den perifere bekjente, kollegaen som du ikke kjenner så godt – de har jo lest hva du gjorde i helgen, de har sett at du jublet over ny jobb, og de vet hvilket fotballag du heier på. Og hvor du tilbrakte påskeferien. Et forsiktig nikk nytter ikke lenger. Når vi er blitt så tett på, med så mye avstand i tid og rom, blir det jo pinlig å ikke snakke sammen når møtes IRL?

Jeg har ingen forskning i ryggen, ingen empiri. Men jeg ser det hver dag: Folk snakker til meg og til hverandre på en annen måte enn før. Oftere enn før. Og med referanse til hva de har lest eller «hørt» via sosiale medier. Jeg skvetter fortsatt, glemmer at de to verdenene er en, at folk våger mer.


Vi snakker oftere og bedre sammen.

Ansikt til ansikt er ingen ny kanal. Dette har vi gjort i alle år, her råder personlighet og menneskelige mekanismer: Jeg ville trodd vi var mindre lærevillige i analog kommunikasjon. Men det ser ut som om jeg tar feil. Heldigvis.

Maler jeg det rosenrødt? Jeg vet der er mange andre aspekter. Jeg kjenner også kritikerne, får dm`ene, ser dem som synes jeg tar altfor stor plass grunnet sosiale medier. Men det er en annen bloggpost.

Men mest av alt ser jeg hvor mye åpnere vi kalde nordmenn blir av å dele genuint i sosiale medier. Også når vi møtes ansikt til ansikt.

(Så, hvorfor har jeg ikke delt dette før? –At jeg etablerte #SoMe-tag`en som det den er i den norske sfæren? Jeg har delt det. Jeg la det ut som min aller første bloggpost, den dagen bloggen min ble etablert for bare et par år siden. Men ingen visste jo om bloggen da. Og jeg delte aldri posten i andre sosiale kanaler. Jeg ble rett og slett brydd. Redd for at det skulle bli ”So Me”, når hashtag`en ble så etablert som den er ble.

Noe av det jeg skrev da var:
Ja, for er det ikke nettopp det vi ønsker oss? Bli hørt, bli sett? De tweetsene mine som blir hyppigst retvitret, omhandler nettopp dét. Hvordan bli sett, ansett og sitert. SoMe er engelsk for ­så (mye) meg. Treffende.
Da jeg etablerte #SoMe var det nettopp for å ironisere over hvor mye vi vil bli sett i sosiale medier, hvor langt vi går i å snakke om oss selv.

Men nå er det sagt, og jeg synes det har vært flott å følge #SoMe, kjenne historien bak, se min # møte motstand, men likevel bli etablert og tatt inn i varmen. Og mest av alt: Jeg håper den har gjort nytte. Uten nytteverdi handler det jo om ”So Me», fremfor «So We».)

Følge med meg på jobb? Velkommen innom www.facebook.com/CecilieTS.no

 

 

Pin It
Share on Facebook116Share on Google+17Share on LinkedIn21Tweet about this on Twitter63
Follow Me on Pinterest

Kommentarer

16 kommentarer til “Sosiale medier gjør oss rausere”
  1. ninanord sier:

    Jeg liker å lese om dine erfaringer med sosiale medier og hvordan det oppleves å være med og spre kunnskapen om hvordan de kan brukes og hvordan de kan være nyttige ut til folk i forskjellige bransjer. Men nå, litt overraskende, merker jeg at jeg ikke er helt enig i at sosiale medier gjør oss rause. Etter å ha jobbet med både bruk og kunnskapsspredning blant journalister og andre i mange år nå, er – faktisk – ikke inntrykket mitt at det gjør folk rausere.

    Jeg tror at sosiale medier er arenaer som gjør det lettere for folk som er rause å bli enda rausere.

    Sosiale medier gir oss muligheten til å dele, og det er jo så lett! Enten folk gjør det fordi vi genuint ser verdien i å gjøre verden finere, fordi vi vil skape oppmerksomhet om seg selv eller fordi vi liker å vise verden hvor mye vi kan. Om det er raus eller ikke har vel med intensjonen å gjøre, om vi blir glade av å skape noe sammen med og for andre eller om vi er mest opptatt av egen nytte?

    Jeg har sett for mange eksempler på aktive aktører på sosiale medier som mer enn gjerne tar men ikke gir så mye tilbake, til å kunne være enig med deg i at det er raushet som sprer seg. Folk er vel folk, på godt og vondt?

    Det jeg tror, håper og synes jeg ser noen tydelige tegninger på, er at rausheten setter stadig tydeligere spor, fordi de som er så aktivt delende, som blant annet deg Cecilie, får stadig større nedslagsfelt. Du har blitt en mange vet om, som har fått en høy og klar stemme på sosiale medier. Og den energien når langt flere med vennlige dytt av inspirasjon og kunnskap enn den som kommer fra de som går bak og plukker opp godiser etter slike som deg.

    Sender over noen digitale blomster til deg og den herlige intensjonen din, langstilkede og hvite <3

    • CecilieTS sier:

      Tusen takk for at du leste og kommenterte, Nina – og for så fin tilbakemelding.
      Nok et eksempel på raushet. ;-)

      Jeg liker veldig godt det du skriver om at de rause lettere blir enda rausere i sosiale medier. Helt enig. Og jeg forstår godt din skepsis til om vi virkelig blir rausere som samfunn av å kommunisere digitalt. Men jeg tror virkelig det.
      Hver eneste uke opplever jeg mennesker som mener noe negativt om meg, og jeg får negativ feedback om meg som person både digitalt og ansikt til ansikt – som følge av min aktivitet/synlighet i sosiale medier. Så ja, alt er ikke rosenrødt (og det er som jeg skrev en annen bloggpost).

      Men likevel:
      I tillegg til at dem som allerede er rause blir rausere, mener jeg å se at flere våger å dele, og vi tør å dele mye mer enn før:
      Selv ville jeg aldri våget å gi så mye av meg selv, min kompetanse eller min personlighet, om ikke det var fordi jeg ble inspirert av andre. Jeg ville delt mindre, vært mer skeptisk, vært mer usikker om det ikke var for alle de inspirerende menneskene jeg «møter» i sosiale medier. Og mange av dem jeg snakker med i hverdagen ville jeg nikket til og gått forbi. Alt dette fordi jeg rett og slett ikke hadde hatt kunnskapen om hva delekulturen gjør med oss. Mange av oss er forsiktige, selv om vi er rause. Og det er her jeg mener vår digitale kommunikasjon hjelper oss: Vi lærer av hverandre fordi transparens tillater oss et innblikk vi ellers ikke ville fått. Og det er denne kunnskapen som får oss til å våge å gi mer av oss selv. Være en rausere utgave enn vi var før den digitale sfæren viste oss mulighetene.

      Du er en av dem jeg har fått møte takket være sosiale medier, Nina. En av de rause, gode menneskene. Takk for kommentaren din, og for så fine ord både digitalt og analogt.

  2. Mulig jeg leser dette litt kjapt, men er det ikke to innlegg her? Det ene dreier seg om historien #SoMe og det andre om rausheten i sosiale medier? Jeg ser faktisk ikke hvordan de to bitene henger sammen…

    Så derfor kommenterer jeg de hver for seg.

    #SoMe – jeg synes den er spot on. Både på grunn av den praktiske nytteverdien og det deilig narsissistironiske i det hele. Sosiale medier dreier seg først og fremst om oss selv, og dermed så passer den inderlig godt. All ære til deg for å ha tatt den i bruk og jeg håper historiebloggene forteller at «Cecilie er dama bak #SoMe». Det er helt på sin plass at du er tydelig på at dette har kommet fra ditt tastatur. Er det «raust» at du deler den historien? Vel… det handler vel mer om mot til å kreve sin rett?

    Så til rausheten: det er noe litt klissent og naivt over det du skriver. Det må jeg ærlig innrømme. Ikke det at det ikke er sant, eller at det ikke er viktig å si, men jeg støtter meg mer til Ninas kommentar over om at sosiale medier gjør hverdagen bedre for rause folk. Det er nemlig slik at noen skal ha belønning for de at de deler. Men jeg må legge til at: «da bør de ha noe å fare med».

    Livene våre er nemlig allerede fyllt til randen med kommunikasjon, mye av den kommersiell, mye av den puttet der av fagfolk som kommuniserer om ting som er viktige/nyttige/underholdene etc. Jeg klarer ikke å se meg enig i at «alt personlig er bra», at «sharing is caring» er et almenngyldig prinsipp for personlig og profesjonell oppførsel i digitale medier. Sånn sett kan vi oppleve at folk blir mindre opptatt av hverandre, mindre interessert i å hjelpe og bidra til alt det vi ønsker at folk skal bidra med. Det kan fint argumenteres at det er akkurat det som har skjedd med reklame – vi har mer og bryr oss mindre. Raushet handler om å dele noe av verdi og akkurat som god reklame gir verdi, gir gode yttringer i sosiale medier verdi.

    • CecilieTS sier:

      Stas at du har lest og tar deg tid til å kommentere, Jørgen.

      Og ja, jeg kunne ha laget det som to innlegg.
      Eller aller helst: Vært mye tydeligere på hvordan jeg knytter #SoMe og raushet sammen, fordi det var en klar tanke bak å ha dem i samme bloggpost:
      Grunntanken bak #SoMe var jo «So Me» – at vi er opptatt av oss selv. Kontrasten mellom det narsissistiskrironikse (fantastisk ord du kom med der!) og raushet er stor. Min mening er at vi er blitt mindre selvopptatte enn vi var da jeg begynte med begrepet #SoMe. Vi oppfører oss mindre «So Me», er flinkere til å se andre, være behjelpelige, gi feedback.
      Hashtag-historien var ment som bakteppe for hvordan jeg har endret holdning i takt med at jeg synes digital kommunikasjon har utviklet seg til å bli rausere. Klossete kommunikasjon fra meg, ser der mangler en verbal bro mellom «de to innleggene».

      Så til din kommentar vedr raushet.
      Herlig søtt av deg å betegne bloggposten som «naivt og klissent». ;-) Skal forsøke å oppklare litt:
      Nina`s perspektiv likte jeg også godt – rause folk blir rausere av sosiale medier. Men om du ser hva jeg svarte henne, finnes det jo flere årsaker til at vi unnlater å gi så mye av oss selv: Forsiktighet, usikkerhet, ubevissthet etc. (Se kommentaren over din).

      Jeg er slett ikke for å dele «alt», og er enig i at «sharing is caring» er misforstått, at er innhold og kontekst som gjelder. Men, hvem har sagt at dette kun handler om deling av faglig innhold/egne oppdateringer? Når jeg sier vi er blitt rausere av sosiale medier mener jeg like mye at vi er flinkere til å kommunisere på flere plan: Lytte, gi feedback til andres bidrag, ta en diskusjon, løfte frem andre. Og dét er hva jeg sikter til når jeg sier vi er rause.

      Selvsagt er deling en viktig del av det, men slett ikke alt. Mye deling er spam, og som du skriver kan det minne om holdningen mange av oss har til reklame. Selv siler jeg, og svært lite av informasjonen som flyter forbi får min oppmerksomhet. Slik må det være, tenker jeg.
      Når jeg snakker om raushet tenker jeg ikke bare på kommunikasjonsbransjen. Men også på andre bransjer, på naboen, den perifere jobbkollegaen eller venner.
      At sosiale medier også gir næring til dem som vil snakke ned andre, sole seg i glansen eller har andre mindre hyggelige motiver er ingen hemmelighet. Det ser vi jo hver dag. Denne bloggposten handlet om den positive delen av det: At jeg ser en rausere atferd blant mange. Dessuten; dem med mindre edle motiver avsløres ofte i vår tranparente sfære.

      Jeg tar det beste til slutt:
      Tusen takk for kommentaren om #SoMe-tanken min. Opptur! Det satt langt inne å blogge om det, nettopp fordi jeg var usikker på om det har noen verdi, om det ble So Much Me. Men, flere har spurt om tanken bak, så da hoppet jeg i det. Utrolig fint da, å få din tilbakemelding.

      Atter, takk for fyldig kommentar, Jørgen. Jeg liker det! Og, våger jeg å si at det var raust gjort…?

  3. Flott oppfølgingskommentar, Cecilie!

    Viktig presisering det der rundt deling: deling av andres innhold er vel så viktig og raust som å dele eget. Jeg var muligens litt ensidig i min analyse der:-)

    Men jeg lurer også litt på dette med at oss rause blir rausere, eller at alle deler og støtter mer. Jeg er jo enig i dine personlige betraktninger, jeg opplever også at folk jeg har kontakt med gjennom sosiale medier, da gjerne relatert til jobben, er bedre samtalepartnere når vi først møtes. Men finnes det noe forskning rundt dette? Snakker vi mer sammen, gå folk mer på cafe, er de mer på telefonen med folk i sine nettverk nå enn før sosiale medier? Mulig det, men jeg skulle gjerne ha hatt bedre innsikt enn mine egne betraktninger.

    For øvrig er det verdt å nevne at framveksten av sosiale medier spiller på lag med reality tv. VI kan altså bli kjendiser (=»ha suksess») bare ved å være oss selv, snakke om oss selv og gjøre helt ordinære greier. Det er ikke nødvendigvis det samme som det vi gjør i sosiale medier, men at det er klare likheter med den iscenesettingen av oss selv, eller i det minste utvalget av oss selv vi velger å vise fram, er helt åpenbart. Og jeg må vel også si at slev den rause handlingen å vise at vi bryr oss, delta og dele andres innhold henger sammen med oss selv.

    • CecilieTS sier:

      Takk, Jørgen. Nå ble jeg glad!
      Noe av motivasjonen for å skrive denne bloggposten var faktisk å få forskerne på banen, eller noen som vet om forskning finnes. Jeg leter, og gir lyd om jeg finner tallenes tale. Jeg har de samme spørsmålene som deg, og har veldig lyst til å finne ut mer konkret rundt dette: Er vi blitt rausere, mer sosiale, slik jeg påstår? Spennende tema!
      Kanskje litt på siden, men likevel innenfor: Hvorfor deler vi andres innhold sosiale medier?
      Denne artikkelen fra Brian Solis http://www.briansolis.com/2012/02/the-state-of-the-twitterverse-2012/ forteller at 92% av RT`s skjer fordi innholdet er interessant. 84% fordi vi har en relasjon til den vi deler fra (analog og/eller digital), og 66% fordi morsomt. Så, apropos raushet: En av de viktigste grunnene til å dele andres innhold er relasjonen. Og det er da raust?

      Ja, paralellen du nevner mellom reality tv og sosiale medier er treffende.

      Til slutt: Ja, vi bryr oss, deltar og deler andres innhold fordi det også handler om oss. Et av menneskets sterkeste drivkrefter er å bli sett. Og ved å dele blir vi synlige. Dessuten: Det får oss til å føle oss bra.
      Se også en av mine favorittartikler (http://www.ignitesocialmedia.com/social-media-promotion/why-people-share-content), om hvorfor vi deler og deltar, av Jim Tobin. Han sier det rett ut: «People share content for specific reasons, most of which have to do with how it makes them feel about themselves.»

      Ha en strålende helg Jørgen. Tusen takk for veldig bra dialog. Jeg liker å bli utfordret, og ble glad for feedback.

  4. ninanord sier:

    SÅ bra at du fortalte historien om #some. Husker godt da jeg la merke til den første gang og tenkte at den var genial, kort og morsom og med en slags dobbelbetydning. Hadde ingen aning om at det var du som kom opp med den, det likte jeg å få vite!

    Får lyst å si litt mer om det med å leve i raushetens tid. Jeg synes det er herlig inspirerende og forferdelig irriterende, om hverandre – for å være litt s/h i tydelighetens navn =) Mitt faglige liv har blitt større og bedre gjennom nettverkene mine, jeg får input hver dag og lærer noe nytt hele tiden. Som aktør på sosiale medier er jeg større enn meg selv, og i det legger jeg at jeg har så mye mer kunnskap koblet på nettverkene mine, enn om jeg sto alene.

    Jeg har veldig sansen for din vekting av det positive, vi velger jo selv hvilke briller vi ser på verden med og jammen blir ikke livet bedre av å smile til verden og oppleve at den smiler tilbake! Det å spre gode vibber, det funker like fint på some som irl ;)

    Min nye teori er at some forlenger det som allerede er, enten vi snakker om folk og hvem de er og hvordan vi bruker Facebook, Twitter, Instagram, Tumblr….jeg tenker at det er snakk om kanaler, verktøy og metoder. Mer enn at some er et eget fag, slik det kunne virke i en periode. Så nå heller jeg faktisk mot å være enig i at det er litt bullshit å si at man er ekspert på sosiale medier – fordi de kan brukes til så mye for så mange at det blir litt uoverkommelig å overskue det hele. Med mindre man har noen gode nettverk rundt seg, som kan bidra til å komplettere det store bildet =) Det tror jeg faktisk jeg skal blogge om!

  5. AstridVU sier:

    Et interessant blogginnlegg, og et spennende kommentarfelt – og jeg er litt usikker på om jeg skal kaste meg ut i debatten (Jørgen er alt for saklig og god til å grave opp fakta), men jeg skriver nå ned noen ord likevel.

    Det kommer nok ikke som noen overraskelse på noen av debattantene her, men ja – jeg er enig med deg, Cecilie, og nei, jeg har heller ikke fakta, forskning eller tallenes tale for å backe opp påstanden min. Jeg snakker kun etter egne erfaringer og virkeligheten presentert fra mitt nettverk, men jeg mener det kan være et «sannhetseksempel» så godt som noe annet. For har vi egentlig mulighet til å ha forskning på dette nå – er det ikke for tidlig, ift hvor raskt dette har utviklet seg?

    Jeg opplever, som deg Cecilie, at jeg ser rausheten rundt meg hele tiden. Ja naturligvis, spesielt tydelig i kommunikasjonsbransen, i våre venner som deler i sosiale medier (og ja, mange av dem / oss for å samtidig fortelle noe om oss selv, men det tenker jeg er helt okay og ganske naturlig). Men jeg ser dette også blant mine venner som er langt, langt unna kommunikasjonsbransjen. Mennesker som har fått «en ny vår» takket være sosiale medier, som har kunnet definere seg selv på nytt (og kanskje mer ekte?), ved å vise frem hvem de egentlig er, være rause og delende. En alenemorvenninne som har gått fra å sitte hjemme alene etter at barna er lagt, til nå å være nesten som et slags nav i et nettverk av både nye og gamle venner. Hun har nå et stappfullt, sosialt liv, basert på at kontakten opprettes / gjenopprettes via sosiale medier. Folk får sjansen til å vise verden mer av hvem de er – de slipper å sitte fast i gamle (traumer) fra skoletiden – og det synes jeg er (naturlig, men også) raust. Jeg tror vi har blitt flinkere til å gi hverandre flere sjanser til å vise hvem vi er – aka rausere :)

    Jeg må også legge til at jeg synes jeg ser mer raushet i bedriftslivet. Det at bedrifter deler mer fra sin virksomhet, mer fra hvordan de gjør ting, feilene de gjør, hvordan de får til ting – de byr på seg selv, det er raust! Det at de går i dialog med kundene / leverandører / partnere eller hva det er, det mener jeg er raust (og veldig lurt, selvfølgelig). Man kan naturligvis diskutere motivet for at bedrifter blir rausere, men jeg velger rett og slett vinkle på effekten (rausheten) fremfor et evt motiv. Ja, naturligvis gjør bedrifter det markedet ønsker slik at de kan selge mer av det de selger, men som sagt; måten det gjøres på nå er mer spiselig synes jeg, ettersom mange nå klarer å gi meg en form for verdi utover å fortelle meg sitt selgende budskap.

    Okay, nå er det alt for sent og jeg orker ikke lese over det jeg har skrevet. Endel babbel her, men sånn blir det! Liker rausheten jeg, og har tro på den. Men jeg ser også at vi som svirrer rundt i den sosiale og digitale verden, kanskje ser en snever versjon av verden – at vi lever i en slags boble. Antakelig er Jørgen mer i kontakt med offline-verden enn det jeg er, så jeg burde høre mer på han og bli mer nyansert. Det får være et mål for våren :)

    • CecilieTS sier:

      Tusen takk for kommentar, Astrid. Gøy at du leste og involverer deg. Er jo så motiverende og gledelig med kommentarer fra deg og de andre som har tatt seg ekstra tid og løfter bloggposten min gjennom innspill og egne betraktninger.
      Det er jo takket være sosiale medier at jeg har møtt deg, fått lære av din fantastiske raushet.

      Som du skriver:
      Jeg ble ikke overrasket over at du er enig i at sosiale medier gjør oss rausere, både analogt og digitalt. Nå leter jeg aktivt etter forskning, hadde vært fint å få tallenes tale også. Men, vi kan da ikke ta helt feil Astrid? Jeg er overbevist om at vår digitale og transparente kommunikasjon åpner oss også i andre settinger.

      Du nevner at Jørgen (Helland, som kommenterte lenger oppe) sannsynligvis er mer i kontakt med offline-verden enn du er. Nårjeg holder foredrag/kurs (uansett tema) er nok 60-80% av dem jeg møter som kursdeltakere mer vanlige sosiale medier-brukere. Det vil si, de har en Facebook-konto. Kanskje en Instagram/en annen mer inaktiv konto. Og noen av dem tenker på å ta del i en kommende bedriftsprofil der de er ansatt. Folk flest lever i en annen sfære enn den kommunikasjonskretsen vi begge kjenner i sosiale medier. Men de kommer snart på banen, og jeg tror de kommer fort. Forskning og «de store» sier det. Men viktigst av alt? Dem jeg møter sier det selv. De vil ha hjelp til å bryte ned barrierer, komme i gang.

      Så, hva med dem? Er den vanlige Facebook-brukeren blitt rausere? Ja, så absolutt mener jeg. Det er dem jeg tenkte aller mest på da jeg skrev min bloggpost. Dem som før knapt hilste. Som nå kommer og gir meg en klem, sier hei. Fordi vi er venner på FB, på Instagram eller i en annen kanal.

      Jeg deler ditt perspektiv vedrørende bedrifter i sosiale medier. Jeg skrev såvidt om det hos HegnarKvinner, hvordan bedriftene våger mer (ergo rausere) fordi de er i samme båt, er ikke alene om å prøve og feile. Konkurrentene gjør det også.

      Igjen: Takk for kommentar, Astrid. Gleder meg stort til å lese når du kommer med oppfølger på egen blogg.

      Ha en fin kveld. Sees snart, håper jeg!

  6. Ble så inspirert av dette innlegget at jeg har brukt det som utgangspunkt for eget blogginnlegg. Skulle ønske at prinsippene fra #SoMe som transparens og raushet ble gjeldende i bedriftskultur til mange flere bedrifter. http://modenogmystisk.blogspot.no/2013/04/some-og-bedriftskultur.html

  7. Bare en liten kommentar til innlegget til Brian Solis, Cecilie. Her må vi holde tunga litt rettere i munnen skal kommunikasjonen rundt sosiale medier bli mer presis og dermed få bedre gjennomslag. Solis skriver:

    «Twitter has become a fabric of our digital culture. Twitter is now ingrained in our digital DNA and is reflected in our lifestyle and how we connect and communicate with one another.»

    Jeg antar at det er en mild overdrivelse når det kommer til USA. For Norge er det direkte feil. I Teknorasterundersøkelsen vår viste det seg at 24% har konto på Twitter, 16% har noen gang ytret seg på plattformen. Det er naturligvis også langt færre som er aktive, faste brukere av Twitter, sannsynligvis en brøkdel av dem som har konto som kan sies å ha integrert TW som en del av sitt digitale DNA (likte begrepet godt, likevel, skal ta det i bruk).

    Solis er jo også tynn på kildene sine. Her bruker han en infografikk fra Infographic Lab som igjen henter sine tall fra diverse kilder (skal sjekke opp dem senere).

    Men!

    Jeg er opptatt av det du sier om relasjoner som den viktigste faktoren. Det er verdt en snurr. Hva ligger egentlig i en relasjon? Hvorfor har vi dem? Svarene henger sammen. Jo viktigere relasjonene er for oss, jo viktigere er det som ligger i dem. For sosiale medier er det nærliggende å tenke at vi få flere relasjoner. For det gjør vi jo. Og siden vi er mer i kontakt, er det mer kommunikasjon som går gjennom dem. Her er det så mye greier å snakke om at jeg må henvise til begrepet Sosial kapital og la det ligge utover dagen.

    Takk for interessant blogginnlegg!

  8. Lammelåret sier:

    Jeg har ikke lest alle kommentarene, så dette er kanskje nevnt av andre.

    Jeg tenker at det å dele lenker til bloggposter/artikler kan være begge deler, for hva ligger bak? Deler man kynisk, bare for å bli sett selv eller for å holde inne med de rette? Eller deler man fordi man vil at andre skal se eller lese noe en syntes var bra?

    Det er vel ingen overraskelse at det siste er mest interessant. Delingskulturen kan være bare fin, men det kan også bli for mye av den, som når det deles uten at meningen med delingen blir formidlet. Så lenge det bare legges ut lenker, er det vanskelig å vite om personen som deler er enig eller ikke og dermed stopper kommunikasjonen opp.

    Jeg blogger selv og deler mye i mine bloggposter (av tanker og meninger), å skulle dele i betydningen videreformidle lenker i tillegg kan fort bli en svær jobb.

    Så: Dele-begrepet kan innebære mye.

Trackbacks

Se hva andre skriver...
  1. […] Hvor kommer hashtag`en #SoMe (sosiale medier) fra? Hva gjør sosiale medier med kommunikasjonen vår?Hva er det den nølende bedriftslederen frykter? Her har jeg mye på hjertet.En dag for et par-t…  […]

  2. […] slo meg når jeg leste en bloggpost av CecilieTS med en interessant diskusjon i kommentarfeltet: Jeg er ikke like flink til å kommentere […]

  3. […] også: Sosiale medier gjør oss rausere av Cecilie […]



Legg igjen en kommentar

Følg CecilieTS

  • Facebook
  • Twitter
  • RSS Feed for Posts
  • Google+
  • LinkedIn

Siste fra medbloggere

Siste fra sider jeg leser

Arkiv